Isabell Solberg - veien fra utbrent til kreativ gründer

🎧 Lytt til innlegget:

Har du noen gang kjent på følelsen av at du går på akkord med deg selv?

At du står opp hver morgen til en jobb som tapper deg mer enn den gir, og den kreative gnisten du en gang hadde, har blitt skjøvet til side av «fornuftige» valg og forventninger fra menneskene rundt deg?

For mange blir den følelsen værende som en gnagende uro i bakgrunnen av livet. For Isabell ble den etter hvert så sterk at kroppen til slutt sa stopp.

Isabells historie handler om en ung kunstnersjel som opplever en identitetskrise når det å være "kunstner" ikke er godt nok i en krevende verden. Den forteller om år med jobber som aldri føltes riktige, en kafé som gikk konkurs, og en periode med utmattelse, angst og depresjon.

Og den forteller om hva som kan skje når livet plutselig tvinger deg til å stoppe opp og spørre:

Hva er det jeg egentlig vil?

I dag er Isabell en etablert bryllupsfotograf som lever av kreativiteten sin. Hun er til stede på en av de største dagene i menneskers liv, og skaper bilder som får kundene til å bli rørt til tårer når de ser dem.

Privat beskriver hun seg som ganske introvert. Hun elsker Italia så mye at hun føler seg født i feil land, og allerede i november lengter hun intenst etter lange sommerkvelder, blomstrende frukttrær og ei sol som varmer. Vinteren er ikke noe for henne.

Hun kler seg helst i sort, ser like gjerne True Crime som Disney-filmer, og når livet byr på valget mellom flere goder, sier hun med største selvfølgelighet:

«Ja takk, begge deler.»

Men det startet langt fra sånn.

BARNDOMSDRØMMEN

Isabell visste tidlig at hun var en kreativ sjel. Allerede som fire–femåring hadde hun et klart svar når voksne spurte hva hun skulle bli når hun ble stor.

Hun skulle bli kunstner.

«Det var det eneste som føltes riktig for meg, selv som så liten.»

Men etter hvert som hun ble eldre, kom også forventningene. Da hun begynte på videregående, følte hun seg presset til å velge noe mer «fornuftig» – studier som kunne gi en trygg jobb senere i livet. Kunst føltes plutselig ikke lenger som et realistisk alternativ.

«Jeg ville velge kunst og håndverk. Det var det eneste jeg ville. Hvis jeg ikke kunne gjøre det, så var det egentlig helt det samme hva jeg skulle gjøre i stedet.»

Til slutt endte hun på studiespesialiserende med formgivning. På papiret så det ut som et klokt kompromiss, men i praksis føltes det ikke riktig. Etter bare ett år forsvant motivasjonen fullstendig, og hun valgte i stedet å ta et friår.

Det friåret førte henne inn i arbeidslivet. Først som renholder, senere gjennom ulike servicejobber – i butikk, på restaurant og til slutt som barista på en kafé, hvor hun jobbet i tre år.

Jobbene var nødvendige på den måten at de ga inntekt. Men de ga henne aldri følelsen av å være på rett sted. Den kreative gnisten ble mer og mer borte, og Isabell ble sliten og ambivalent i forhold til sine egne følelser.

«Det var ingen av disse jobbene som ga meg noe. Jeg var hele tiden kjempesliten og gruet meg til å gå på jobb. »

KONKURS OG EN NY VEI

Så skjer noe som skulle endre alt.

Kaféen hun jobbet på går konkurs, og plutselig er hun tvunget til å stoppe opp og kjenne etter hvordan hun egentlig har det. Det hun oppdager, er hvor utrolig sliten hun er.

Etter flere år i jobber som aldri føltes riktige, begynner kroppen å protestere. Over tid har hun levd en versjon av livet som ikke føles som hennes eget valg, og til slutt sier kroppen stopp.

«Jeg har alltid slitt litt med angst fra jeg var liten. Men nå føltes det som om alt eksploderte. Alle følelsene jeg hadde undertrykt så lenge tok helt over.»

Isabell får hjelp fra både lege og psykolog og går gjennom en tung periode med medisinsk behandling og depresjon. I samtaler med psykologen begynner hun å se klarere hva som egentlig har ført henne hit.

«Man havner i en situasjon der jobben er tryggheten. Du må jo betale husleie. Derfor er det vanskelig å tenke tanken på å slutte.»

I ettertid er hun likevel takknemlig for at situasjonen oppstod.

«Jeg er egentlig veldig glad for at jeg ble tvunget ut av den jobben. Hvis ikke hadde jeg kanskje vært der enda.»

Det som først føltes som et sammenbrudd, skulle vise seg å bli starten på noe nytt.

FOTOGRAFSPIRE

Isabell har alltid vært glad i å ta bilder. Som barn lekte hun med små digitale kameraer og lånte av og til morens speilreflekskamera. Likevel tenkte hun aldri på fotografering som en lidenskap.

Men så - året etter konkursen bestemmer hun seg for å kjøpe sitt eget kamera. Ikke fordi hun har en bestemt plan, men fordi hun trenger noe som kan få henne ut av huset og gi tankene et annet fokus.

«Jeg tok veldig mye bilder, både med kamera og mobilen. Jeg fant en ro i det.»

Instagram blir stedet der hun deler bildene sine, uten noen særlig strategi eller tanke om hvor det kan føre henne. Men en dag får hun en melding fra en venninne som skal gifte seg.

Venninnen har sett bildene hun legger ut og spør om Isabell kunne tenke seg å fotografere bryllupet deres.

Hun sier ja.

Uten videre tanker om det enn at det virker spennende – men også litt skummelt.

Opplevelsen blir et vendepunkt. Selv om nervene er der hele dagen, kjenner hun samtidig hvor gøy det er å bruke kreativiteten sin på denne måten.

Brudeparet er strålende fornøyd med bildene, og for første gang kjenner hun på en dyp mestringsfølelse knyttet til noe hun har skapt for andre.

Kort tid senere skjer det igjen. Et nytt vennepar skal gifte seg, og hun får nok en gang oppdraget med å ta bilder. Hun legger ut bildene på Instagram, og kontoen begynner sakte å vokse.

Så skjer det noe hun ikke hadde sett for seg.

«Plutselig var det helt fremmede mennesker som sendte meldinger og spurte hvor mye jeg tok for oppdrag, og jeg var ledig på den og den datoen.»

Uten at hun egentlig planlegger det, er hun i ferd med å bygge en ny karriere.

HVA SKAL TIL FOR Å BLI SKIKKELIG GOD?

For Isabell har veien til å bli en dyktig fotograf handlet mye om nysgjerrighet og vilje til å lære.

Hun har studert fotografer hun beundrer, analysert bildene deres og prøvd å forstå hva det er som skaper uttrykket hun liker så godt. Er det lyset? Fargene? Skyggene? Stemningen i motivet?

Hun har brukt mange timer på YouTube og Pinterest, lest om kameraer og linser, og også deltatt på workshop.

Samtidig har hun ikke vært redd for å stille spørsmål til andre fotografer.

«Jeg kan fortsatt sende melding til fotografer og spørre om hvilket utstyr de har brukt, eller hvordan de har redigert et bilde.»

Hun har bare lovord om bransjen hun er i.

«Jeg opplever at fotomiljøet er veldig inkluderende. Vi er mer kollegaer enn konkurrenter.»

Med så mange fotografer finnes det rom for mange uttrykk, mener hun. Det viktigste er derfor ikke å prøve å passe for alle, men å finne de kundene som faktisk liker det du gjør.

«Det finnes kunder for alle stiler. Det handler bare om å finne de som passer til akkurat deg.»

Hun reflekterer også over hvor viktig bilder har blitt i hverdagen vår. Selv om vi gjennom tidene alltid har brukt fotograf, har betydningen av bilder endret seg de siste årene. Bilder er ikke lenger bare en oppstilt familie i et studio – de er blitt mer personlige, mer estetiske og ofte en måte å fortelle en historie på. Denne utviklingen gjør også at det finnes større rom for ulike uttrykk og stiler.

Å utvikle seg som fotograf handler derfor veldig mye om å være tro mot sin egen stil og være veldig tydelig på det i kommunikasjonen med potensielle kunder.

Hvis en kunde velger noen andre, betyr det ikke at du er dårlig – det betyr bare at dere kanskje ikke var riktig match.

«Det er viktigere for meg å være tro mot min egen stil enn å prøve å forandre meg bare for å gjøre kunden fornøyd.»

Hun mener at det faktisk kan være verre å bli booket av noen som egentlig ønsker seg et helt annet uttrykk. Da kan man gjøre sitt aller beste, men likevel oppleve at resultatet ikke treffer det kunden hadde sett for seg.

For Isabell handler det ikke om å vinne alle oppdrag. Det handler om å gjøre de riktige oppdragene.

Å SETTE RIKTIG PRIS

Prising var en av de tingene Isabell syntes var vanskeligst i starten - og egentlig fortsetter å være en balansekunst.

Hvor mye kan man egentlig ta betalt når man fortsatt er i en læringsfase?

En erfaring hun gjorde seg tidlig, var likevel ganske tydelig: Hvis du er fullbooket langt frem i tid, kan det være et tegn på at prisen er for lav.

«Når du øker prisen, får du også kunder som verdsetter det du gjør mer.»

Hun understreker likevel at prising er en prosess. Man må bygge erfaring, utvikle ferdigheter og gradvis finne et nivå som både reflekterer kvaliteten man leverer – og som gjør det mulig å drive en bærekraftig business.

I dag er hun komfortabel med å ta en høyere pris for oppdragene sine.

«Som fotograf må du prise deg slik at du faktisk sitter igjen med en grei lønn.»

For bak et bryllupsoppdrag ligger det langt mer arbeid enn de timene man er til stede på selve dagen. Etterarbeid, redigering og kundedialog tar også mange timer.

Hun husker også en samtale med en kunde som spurte om prisen kunne justeres litt ned. Da svarte hun ganske enkelt at hun ønsket å bli valgt fordi det var henne kunden ville ha – ikke fordi hun var den billigste.

Kunden var helt enig.

Selvtillit på prising kommer mer etterhvert - både med erfaring og modning. Man vil heller ikke være tvunget til å ta på seg masse oppdrag for å få inn nok inntekt. Det blir man veldig fort utbrent av, sier Isabell. Det viktige er å gjøre seg tanker og refleksjoner over prisen man tar, sånn at man står stødig i det. Da er det mye enklere å møte eventuelle motargumenter med trygghet.

ØKONOMIVEGRING

Når samtalen dreier seg inn på økonomi og tall, ler Isabell litt.

«Økonomi er topp ti over ting jeg hater mest i verden.»

Likevel bestemte hun seg tidlig for at dette ikke skulle bli en begrensning. Hun begynte å bruke regnskapssystemet Fiken, og den første store mestringsfølelsen kom da hun sendte sin aller første faktura.

Etter hvert hadde hun behov for mer støtte rundt økonomien, og vi satte opp et møte på en lokal kafé for et strategimøte. Et helt møte bare om økonomi var noe hun på det tidspunktet syntes var både litt skummelt, men også veldig nødvendig. Og det viste seg å være kjempenyttig.

Til tross for økonomivegringen la jeg raskt merke til at hun allerede hadde gjort seg mange kloke refleksjoner rundt både prising og strategi i bedriften sin. Forholdet til penger hadde virkelig begynt å endre seg fra noe anstrengt til noe hun investerte i som en naturlig del av å bygge en virksomhet.

I dag er det mannen hennes, Torkil, som har tatt over regnskapsansvaret i bedriften. Han hadde heller ingen økonomibakgrunn fra før, men har lært seg det underveis. Når det stopper opp, tar vi et nettmøte sammen og finner ut av det.

Han jobber nå sammen med Isabell i virksomheten – både som sjåfør, assistent på oppdrag og som nevnt, økonomiansvarlig. Statusmøter og budsjett har blitt nye ingredienser i samlivet deres.

«Med sesongarbeid må man få pengene til å vare» sier Isabell.

Mer pengesmart enn hun gir seg selv kred for. For selv om hun helst vil slippe å forholde seg til regnskapsregler, synes hun det er morsomt å sette seg mål for omsetningen.

Hun vil jo gjerne omsette litt mer hvert år, og har på den måten oppdaget motivasjon i økonomistyringen likevel.

VÆR SYNLIG - VÆR DEG SELV

Når det gjelder markedsføring, har Instagram vært Isabells viktigste kanal helt fra starten.

Mange av kundene hennes finner henne gjennom bildene hun deler der. Den nest viktigste kilden til nye oppdrag er anbefalinger fra tidligere kunder.

Hun har også deltatt på bryllupsmesser og fått bildene sine publisert i Bryllupsmagasinet, noe som har bidratt til økt synlighet.

I tillegg har hun arrangert flere workshops for andre fotografer. Det har vist seg å være både inspirerende og givende.

«Man må skille seg litt ut i mengden og tørre å lage noe unikt.»

Workshopsene gir henne muligheten til å dele kunnskap, inspirere andre og samtidig utvikle seg selv videre.

EN BALANSE UTE AV BALANSE

Når vi snakker om balanse mellom jobb og fritid, ler Isabell litt av seg selv.

Hun innrømmer at dette er noe hun fortsatt jobber med.

«Jeg tenker på jobb fra jeg våkner til jeg legger meg.»

Når lidenskapen og jobben er den samme, kan grensen mellom arbeid og fritid lett bli utydelig. Hun finner stadig inspirasjon på Pinterest og Instagram, og kameraet er nesten alltid med – også på ferie.

«Jeg er jo miljøskada og blir helt dårlig hvis jeg ser noe fint og ikke får tatt bilde. Jeg ser jo motiver overalt.»

Samtidig er hun bevisst på at kreativt arbeid også trenger påfyll. Hun vil ha mer balanse.

Et av hennes beste tips for å holde kreativiteten levende, er å lage egne stylede fotoshoots. Da kan hun eksperimentere med ideer og uttrykk uten å måtte forholde seg til en kundes bestilling.

Det gir både kreativ stimulering, variasjon, erfaring - og er noe hun elsker å gjøre.

«Selv om jeg elsker jobben min, er det fortsatt en jobb. Derfor trenger jeg påfyll som er basert på full kreativ frihet. »

I 2026 har Isabell tatt et nytt steg i utviklingen av virksomheten sin.

Sammen med en fotografvenninne har hun leid et lokale i Moss sentrum som skal fungere som studio og coworking-space. Der deler de lokaler med en tredje venninne som jobber med markedsføring.

Tre kreative gründere under samme tak.

Målet er å skape et miljø der de kan inspirere hverandre, utvikle nye ideer og samtidig få et tydeligere skille mellom jobb og hjem.

Å VÆRE PÅ RETT PLASS

Isabell beskriver seg selv som introvert.

Å være sosial og «på» under lange oppdrag kan derfor være krevende. Samtidig er det nettopp møtene med mennesker som gjør jobben hennes så meningsfull.

«Det er en så fin opplevelse å bli kjent med mennesker på den måten. Det gir meg utrolig mye, selv om jeg egentlig er ganske introvert. Jeg er veldig takknemlig.»

Mange kunder gruer seg til å bli fotografert. De føler seg usikre og ukomfortable foran kamera.

Men når hun ser hvordan de gradvis slapper av – og oppdager selv at de faktisk ser fantastiske ut på bildene – opplever hun det som noe av det mest givende ved jobben.

Tilbakemeldingene fra kundene betyr også mye.

«Når folk skriver at de gråter av glede når de ser bildene sine, så betyr det utrolig mye.»

Som kreativ person er hun også svært selvkritisk. Nettopp derfor kan de gode tilbakemeldingene bli en viktig påminnelse på de dagene tvilen sniker seg inn.

«Du legger sjela di i det du gjør. Derfor er det også skummelt.»

Men når hun i dag ser tilbake på hvor hun startet – usikker, sliten og uten noen egentlig glede i jobben – og hvor hun er nå, er kontrasten stor.

I dag elsker Isabell jobben sin. Hun gleder seg til oppdragene, bruker kreativiteten sin og skaper vakre minner for kundene sine. Hun fanger øyeblikk og detaljer de ellers kunne ha gått glipp av. Og hun er drivende dyktig på det.

Det er verdien i å finne seg selv, styrkene sine og det man virkelig elsker å gjøre.

Ingen av oss vet helt hvor veien går når vi starter.

Men noen ganger holder det å følge den følelsen som ikke vil slippe taket.